For nøyaktig ett år siden hadde vi vært to dager på
Sørlandet, før vi skulle takke for oss hos familien Velle og få med oss
verdens mest fantastiske pelspølse hjem. Fire uker tidligere var den nyligste
av de nydelige valgt ut. Lille Miro skulle bli vår. Miro, den perfekte blanding
av sin fantastiske snille og barnslige mor Mira, og vakreste Käimo.
Jeg tror ikke noen vil rette på meg når jeg sier at på hver
eneste ønskeliste så lenge jeg har klart å skrive dem, har hund stått øverst. Etter
22 år med venting var endelig tiden her. Mange år med grubling for å finne
riktig rase, år med leting gjennom oppdrettere for å finne den som passet oss.
Mange måneder med ventetid. Ble det en hannhund til oss? Den natten lille ble
født hadde vi begge eksamener dagen etterpå. Vi fikk ikke sovet stort. Men det
tok ikke lang tid før meldingen kom fra Marianne, det var en hannhund til oss!
Det første jeg gjorde når jeg slapp ut av eksamenslokalene var å kjøpe Birk
sitt første lille halsbånd. Som nå er så bitte lite. For en fantastisk dag, som
fulgte med enda mer ventetid.
Nøyaktig åtte uker fikk Miroen bli før vi sto på døra for å
ha ham med hjem. Som den første valpen som dro. Den minste når de ble født, og
mulig den største nå? Vi hadde fått god
mulighet til å bli kjent med han først. Både helgen da vi valgte han ved fire
ukers alder og dagene før vi dro av gårde med ham. Du kan si spenningen var i høygir
når den lille bylten ble dusjet, tørket og varsomt plassert i armene våre etter
utflukt i skogen. Endelig var han vår. De neste to månedene var satt av til bare valp. Verdens mest perfekte lille valp!
Kjæreste Birk.
For nøyaktig ett år siden ble du med oss på bilturen fra
Marnadal til Søndre land. Du stolte på oss fra første sekund. Liten og tøff som
du var. Tenk om vi ødela deg? Lille
perfekte valpen. Tenk alt som kunne gå galt. Aldri før hadde jeg hatt valp,
hvordan kunne dette gå bra?
Vi kunne ikke fått en mer perfekt hund. Vi fikk den tøffe,
sosiale, kvikke, lekne valpen vi hadde ønsket oss. Vi trengte det i Oslos gater
hvor du vokste opp. Første gang du kom vraltende (ja, for løpe ville vært en
overdrivelse å kalle det) mot oss med den logrende lille halen. Jeg tror
pappaen din var glad for å slippe å ta et valg. Jeg avventet litt for å se hva
han tenkte, men fra første stund falt valget på deg. Du skulle bli vår! Jeg
vet ikke helt hvorfor, det var tre valper som kunne passet oss, men lille du
var den jeg ville ha. Utseende var ikke mulig å skille på dere, annet enn med
fargehalsbånd og det var egentlig veldig greit at alle var så like. Du som ble
med oss hjem var definitivt den som passet best. Ingen farge fikk blinde det.
De første dagene gikk overraskende fint. Hvor var den
hjerteskjærende gråtingen om nettene? Du var en riktig snill valp. Kanskje du
visste at vi var helt nye i gamet? Samtidig ble du stadig tøffere der du tasset løs på
gården. Vi var jo alltid der, så ingen grunn til å skulle passe på oss! Det tok
en del måneder før du faktisk forsto det. Lille tøffe. Du gikk aldri langt, men
vi så du kunne teste grensene våre ( som var alt for nærme, da vi var så redde
for lille ullbolla vår). Nå derimot blir du stressa bare vi pakker. Selv om vi ikke en gang vil låne deg bort fordi
vi bare vil ha deg for oss selv, og du
stort sett aldri er alene, sikrer du deg at vi tar deg med. Selvfølgelig tar vi
deg med. Hvorfor skulle vi dra på fjellet for å gå tur uten deg? Du er aldri langt unna. Du vet alltid hvor vi
er.
Vet du at det ikke
går ann å komme hjem lei seg når man møter deg? Lille lykkepille på fire ben.
Vi ville ha en glad hund, og det har vi i aller høyeste grad fått. Noen ganger
blir du så glad at verken vi eller du har kontroll på det. Da er du i grunn
umulig å styre. Men heller det. En
sjeleglad galskap som elsker alt og alle er bedre enn en sint eller lite
engasjert hund. Da vil jeg heller ha min elleville Birkebølle! ;) Som verken
har forstått hva knurring eller bjeffing er.
Selvfølgelig har det vært mange bekymringer. Det har vært
frustrasjoner. I all hovedsak fordi du blir fullstendig gira og spinner rundt
oss. Eller når du har vært syk. Men aldri har det vært ett sekund av anger. Du
er vårt alt. Jeg vet de fleste mener vi er gale når det kommer til deg.
Ingenting annet betyr noe. Du har alt og enda mer. Men du er jo Kong Birk. Du
er jo lille nussen vår. Selvfølgelig fortjener man kun det beste når man er så
ufattelig søt og snill? Pappaen din skulle verken ha hund i sofa eller seng.
Men hvem var det som første kvelden løftet opp den lille runde klumpen og
plasserte han trygt mellom oss? Selvfølgelig skulle du være i senga! Hver
morgen spretter du opp for å ønske oss god morgen før vi bærer ut på tur. Lille
sjarmtroll.
Alt er bedre med deg. Uansett hvor vi er stjeler du all
oppmerksomhet. Det liker jeg
godt. Du får oss opp tidlig hver morgenen, ut i
all slags vær og vi finner oss selv stadig liggende på gulvet med lille
bøllehalen. Vi har mange gleder sammen! Du er den fineste vi kunne ha fått! Du
har den mest fantastiske personligheten jeg noen gang har møtt. Du er bare glad!
Og Akkurat passe barnslig! På en måte håper jeg du alltid kan være sånn ;)
Jeg gleder meg til mange fantastiske år med deg! Vi er
heldige som får glede oss over deg hver dag. Vi er heldige som fikk deg!
En evig takk til Marianne som slapp oss gjennom nåløyet og
stolte på oss med noe av sitt aller kjæreste! Vi håper vi gjør deg stolt;)